De druknede og de bergede blir ofte omtalt som Primo Levis etiske testament. Boken er et resultat av et liv med refleksjoner over Auschwitz og over hva som står igjen etter denne mørke historiske hendelsen. Førti år etter den selvbiografiske vitneskildringen Hvis dette er et menneske og etter flere tiår med formidlingsarbeid som tidsvitne må Levi ha kjent et sterkt behov for å gå enda dypere i analysen av utryddelsesleirenes vesen. Levis bok dissekerer Auschwitz som organisasjon med noen spesifikke kjennetegn. Han skriver seg stadig lenger inn i de store spørsmålene som aldri slapp taket i ham: Hvordan fungerte Auschwitz? Hva slags menneskelige mekanismer var virksomme for å få utryddelsesleiren til å fungere? Hvordan ble fangene brukt? Hvem overlevde, hvem ble i stand til å bære vitnesbyrd? Hvordan fungerer minnet? Hvordan kan vi forstå de overlevendes skamfølelse? Etterord ved Margareth Hagen, professor i italiensk litteratur ved Universitetet i Bergen.