Den indre borgen anses som et av de største mesterverk innen kristen mystikk. Det ble forfattet i 1577 av den spanske nonnen Teresa av Avila (1515-1582) som veiledning for hennes kontemplative søstre i karmelittordenen om de utfordringer, rikdommer og mystiske fenomener de ville kunne erfare ved et liv i bønn. Teresa hadde da fornyet den karmelittiske orden gjennom et dramatisk reformarbeid, og Den indre borgen skulle erstatte hennes (åndelige) selvbiografi som hadde blitt konfiskert av Inkvisisjonen. Boken ble likevel først utgitt i 1588, med en hilsen til søstrene i bokens epilog om «å prise Hans Majestet tusen ganger og be om fremgang for Hans kirke og opplysning for lutheranerne og for meg selv.» Bokens tittel henspiller på menneskets sjel: «Vi kan betrakte sjelen som en borg helt og holdent av diamant eller meget klart krystall (...) der meget hemmelighetsfulle ting finner sted mellom sjelen og Gud.» Teresa av Jesus (som hennes klosternavn var) ville smitte alle med tanken at ethvert menneske er i stand til å nyte Guds kjærlige nærvær, akkurat som en krystall er i stand til å gjennomstråles av solens lys. Den etiske fordring og kjærlighet i hverdagens liv er et sentralt premiss i hennes veiledning. Bønnen, som dog er bokens tema, med sine ulike trekk og stadier hun kaller «boliger» - som bevegelse mot borgens sentrum, der Gud selv bor - har et stadig dypere vennskap med Kristus som drivkraft, og man skal ikke bli tilfreds med hvilken som helst grad av dette vennskap; Teresa vil at alle som kommer inn i borgen skal sikte høyt, «for Gud liker best at man ikke fastsetter grenser for hans verk.»