Den norske samfunnsmodellen, også kalt den nordiske modellen, er internasjonalt anerkjent som en vellykket samfunnsform. Som elementer i den nevnes ofte sosial likhet, gratis offentlig utdanning, sjenerøse sosiale ytelser, høy yrkesdeltakelse blant kvinner, sterke kollektive bevegelser, høy grad av samfunnsmessig tillit, robuste samfunnsinstitusjoner og samarbeid i arbeidslivet formidlet av staten. Det er et verdifellesskap preget av frihet og demokrati. Modellen beskrives oftest som et etterkrigsfenomen, kanskje med røtter. til. mellomkrigstiden.. Denne boka vil vise at røttene finnes lenger tilbake, til 1800-tallets Norge. Norge var et høyst moderne og relativt rikt samfunn allerede ved forrige århundreskifte. Det gjelder selvsagt i forhold til andre land, en sammenligning som foretas i boka. Det var ikke minst de tidlige spor av modellen som brakte landet i en slik posisjon: den relative sosiale likhet (ingen adel, selveiende bønder), verdens høyeste lese og skrivekyndighet, kvinner i mange yrker, en flora av frivillige organisasjoner, et «uenighetsfellesskap» bygget på visse fellesverdier, en legitim stat med stabile institusjoner og en relativt homogen befolkning. Det fantes nok av urettferdighet og konflikter, men konflikter, rimelig håndtert, bringer samfunnet framover. Den norske modellen var allerede begynt å ta form på 1800-tallet.