Da amerikanske soldater mot slutten av annen verdenskrig rykket inn i den vesle byen Hadamar ved Frankfurt, oppdaget de at et av Tysklands mest kjente sinnssykehus var i en forferdelig forfatning. Utsultede og døende pasienter slepte seg omkring i hundrevis. Oppe på sykehusets gravplass var mengder av lik nylig blitt begravd i all hast, tydeligvis forgiftet med morfin. De store legeprosessene i Tyskland godtgjorde at tyske leger i stort antall hadde deltatt i og medvirket til at hundretusener av uskyldige sinnslidende og funksjonshemmede var blitt drept. De utformet det såkalte «eutanasi-programmet» og avlivet derpå et enormt antall pasienter. Denne «dødshjelpen» ble aldri virkeligkjent og diskutert i tiden etter krigen, hverken i Tyskland eller i resten av verden. Man tidde om den inntil nye generasjoner i 1980-årene overtok ansvaret i Tyskland og krevde et oppgjør. Man spurte: Hvordan kunne det skje? Hva lå bak den lite kjente historien om de funksjonshemmedes skjebne i Tyskland – skjebnen til de sinnslidende, arbeidsløse, syke, alkoholikerne, de hjelpeløse gamle? Hva hadde muliggjort at disse menneskene fikk en så grusom skjebne?