«Det var en gang i fjerne tider at solens dis liksom steg opp som et vemodig drømmeland og vugget så duftende blått over horisontens rand. Myter om gudommelige heltinner og helter hadde blitt gitt videre fra tideverv til tideverv så lenge mennesker kunne huske. Da skjedde det noe helt usedvanlig etsteds fjernt mot øst.»

Slik begynner Jostein Sæther sin fortelling om svunne tider, som han kaller en myte. I mytens klassiske form fortelles historien om da en gud kom og dvelte hos menneskene i en årrekke, som med forstand, oppfinnelsesrikdom og utholdenhet kom til å forandre det matriarkalske samfunnet i dets grunnvoller. I bokens andre del forteller Sæther om opprinnelsen av denne nye myten i meditative forskninger han sammen med kolleger foretok over flere år i forhold til temaet om Lucifers inkarnasjon i oldtidens Kina, som går tilbake på Rudolf Steiners antroposofiske syn på kulturutviklingen.

Det mest forbløffende motiv ved Lucifers inkarnasjon var ifølge forfatterens øyenvitneskildring at det hverken dreide seg om et menneske som fremsto som en tyrann eller en stor magiker og heller ikke dreide seg om en mann, men om en kvinne.