Det som først og fremst slår en med evangeliene, er deres fortellende form. Selv om de utelater store deler av biografien til Jesus, forteller de ofte detaljert om dagliglivet hans. Læren hans blir ofte fremstilt i form av lignelser. Det som er svært interessant ved Omraam Mikhael Aivanhovs tolkningsmetode, er at han ser på disse korte fortellingene, enten de er symbolske eller de er hentet fra Jesu liv, som eksempler på ulike psykologiske situasjoner. De ti jomfruene som blir invitert til bryllupsfesten, den rike mannen som ba om regnskap fra forvalteren sin, husbonden som skulle leie inn folk til å arbeide i vingården sin, men også disiplene som ble livredde i stormen og som vekket Jesus som lå og sov i båten, spørsmålet om hva man skal betale i skatt til Cæsar... Disse historiene blir avkledd sitt anekdotiske og billedlige ytre med dets begrensede rekkevidde, og de fremstår som evige sannheter om vårt indre liv hvor de motstridende kreftene i ånden og materien blir stilt opp mot hverandre og forenet.