Den russiske filosofen Pjotr Tsjaadajev (1794–1856) avfyrte startskuddet på debatten mellom de såkalt vestvendte og de slavofile om Russlands plass i Europa og i historien. Tilhørte Russland den europeiske kulturkretsen? Eller sto landet utenfor, med sitt eget åndelige univers? Hvis svaret på det første spørsmålet var «ja», betød det at Russland måtte gå i lære hos de europeiske nasjonene, innta posisjonen som elev, eller enda verre: som ren etterplaprer? Men hvis Russland representerte noe radikalt annerledes, hva var i så fall dette? Dette er problemstillinger som russerne har vært opptatt av i snart to hundre år, og ennå ikke er ferdig med.

Tsjaadajev trakk debatten i gang og leverte mange av de helt sentrale premissene for den, men han lar seg ikke innpasse i noen av de to leirene. Han hadde en del sentrale oppfatninger til felles med de vestvendte, ettersom han bejublet Peter den stores vestvending og beundret mange sider ved europeisk sivilisasjon og kultur. Men han skilte lag med dem på et helt sentralt punkt: Mens så godt som alle vestvendte var materialister og agnostikere eller ateister, var han et dypt religiøst menneske. Det brakte ham svært nær de slavofile, som ikke bare hevdet at Russland hadde sin egen viktige kultur å bringe til torgs, men at denne kulturen først og fremst var tuftet på den ortodokse tro. I synet på den russiske kirke hadde Tsjaadajev imidlertid sine egne avvikende oppfatninger: Den var altfor himmelvendt og for lite opptatt av å gjennomsyre det samfunnet vi lever i her på jorden. Dette oppdraget var det bare de vestlige kirker, og i første rekke den katolske, som tok på alvor, mente han. Dermed svingte Tsjaadajev tilbake til en vestvendt posisjon, men på sin egen måte.