Dommene mot frontsøstrene er blant de mest omstridte i etterkrigsoppgjøret.

Det ble forlangt at frontsøstrene skulle akseptere at de «rettsstridig

hadde båret våpen mot Norge, eller i en krig, der Norge deltok,

hadde ytt fienden bistand i råd eller dåd» ved å ha vist barmhjertighet mot

venn og fiende.

Denne boken er i tre deler; den første beskriver frontsøstrenes historie,

den neste gjengir det andre har skrevet om dem, og den tredje forteller

frontsøstrenes egne historier, for en stor del med deres egne ord.

Da det ble kjent at Hanna Kvanmo hadde vært frontsøster, opplevde hun:

«Jeg fikk følelsen av at det var min skyld at tyskerne hadde invadert Norge

i april 1940 – at alle de forbrytelsene de hadde gjort mot det norske folket

var min skyld. Jeg sa til meg selv: Du har ikke gjort noe galt.» Det ble

krav fra Norges Handels- og Sjøfartstidende og Krigsinvalideforbundet om

at hun skulle trekke seg fra Stortinget. Mange mente «rehabilitering av

landssvikdømte var bra bare den stoppet ved døra til Stortinget, denne

hellige hall hvis presidentskap i juni 1940 skrev brev til Kong Haakon og

bad ham om å abdisere. De foreslo også at regjeringen Nygaardsvold ikke

lenger skulle godkjennes som Norges regjering.»

Det var faktisk Stortingets Presidentskap som sommeren 1940 ga avkall på

både Konge, Regjering og selve Stortinget i forhandlinger med Terboven.

Fordømmelse av innsatsen deres har ført til at frontsøstrene i stor grad

har tidd, ikke fordi de skjemtes over sin fortid, men for å slippe negative

reaksjoner mot dem og deres familier. Her kommer noen av dem til orde

med sine egne historier.

Denne boken er en del av en trilogi. De to andre bøkene er: 200 FRONTKJEMPERE

FORTELLER (2022) og FRONTKJEMPERNES HISTORIE, den

andre historien om Andre Verdenskrig og Norge (2025).