Boken er på sitt mest interessante når Gilje får frem at det ikke fantes noen enhetlig og ortodoks nasjonalsosialistisk filosofi. Tvert imot var det svært omstridt hva som skulle være nazismens filosofiske grunnlag. Det var lettere å bli enige om å brenne bøker enn å finne ut hvilke som skulle kanoniseres.

Dette er tilrådd lesing for alle som bryr seg om kva rolle filosofien og universiteta har spelt og kan komme til å spele i utviklinga av politisk ideologi i tida som kjem. Det burde vere mange.

Nils Gilje lykkes usedvanlig godt i å drive fram det ideologiske mangfoldet som åpenbart fantes, også blant høyreorienterte tenkere innenfor den konservative revolusjonen. (...) Med forbilledlig presisjon har Gilje vist hvordan agrarromantikk, religiøse sidespor og antisemittiske tradisjoner ble politisert og intellektualisert i et bestemt miljø.