JEG FIKK GLEDEN av å kjenne Trine Furu (1955-2014) som pasient, kurs.deltaker, elev og venn. Vi som en gang er blitt berørt av Trine, er berørt for livet. Hun tok vare på det levende barnet i seg selv og andre, barnets lek og sans for moro. Trine elsket livet, og livsgleden hennes tyter ut av sid.ene mens jeg leser. Denne boka er et overflødighetshorn av hverdags.filosofi, belyst ved Trines møter med sine barnebarn. Dialogene er enkle, holdt i barnets språk. Dybden og livs.visdommen trer fram ved gjentatte lesninger. Bruken av kjente dikt illustrerer poengene fra samtalene, som flo og fjære. Stilen er naturlig, slentrende, som samværet med et barn en fridag. Mange av poengene er småpussige, dra-på-smilebåndet-utsagn. Andre skjærer inn til margen, som et øyeblikks rystelse. Jeg må gi Trine rett i beskrivelsen:«Livets nådeløse sannheter i øye.blikket utlagt av små livsnytere, som er seg selv. Rett og slett.» Trine har etterlatt seg en bok som er et eget univers, et livs.testamente i tråd med alt hun var og ønsket å formidle. Hjertetanker er blitt et verk å vende tilbake til, tidløst i sin tematikk og formidling. Trines forestående død ligger som en slagskygge over de mange artige beretningene fra små menneske.møter. Måten Trine formidler dialogen om døden med barnebarna, er et av bokas høydepunkter. Jeg vet at Trine arbeidet på spreng i sine siste levemåneder for å få boka ferdig Det er en glede å kunne si til Trine, hvor hun måtte være: Du har grunn til å være stolt! Trines yndlingssang vever i og gjennom denne vandringen mellom sorg og glede, liv og død: I think to myself, what a wonderful world. av Audun Myskja Lege, forfatter og foredragsholder - Trine har etterlatt seg en bok som er et eget univers