Jeg måtte dø er den hjerteskjærende og altoppslukende sanne historien om Naghmeh Abedini Panahi. Gjennom frykt, overgrep og tap har hun oppdaget sin sanne identitet i Kristus, den beskyttende omsorgen Gud har for sine barn og gleden over å få være med å dele Hans kjærlighet og legedom med andre.

Naghmeh Abedini Panahi ble kjent over hele verden da hun gjorde seg til talsperson for å få satt sin daværende ektemann – Saeed Abedini – fri. Han var fengslet i Iran for sin kristne tro og forkynnelse. Gjennom sin kamp for Saeed sørget hun ikke bare for oppmerksomhet for de forfulgte kristnes sak, men forkynte også evangeliet for millioner av mennesker over hele verden. Hun talte til grupper og organisasjoner som kjemper for menneskerettigheter, til FN, EU-parlamentet og den amerikanske kongressen. I beste sendetid fikk hun også komme til orde i store mediekonsern.

Vi følger Naghmeh fra et krigsherjet Teheran til et rolig Midtvesten i USA og videre til maktens korridorer i Washington, D.C. Historien beskriver levende den islamske oppveksten som formet henne, den overraskende konverteringen til kristen tro og hendelsene som førte til at hun giftet seg med Saeed Abedini, en karismatisk pastor i undergrunnskirken i Iran med en magnetisk utstråling. Boken beskriver Saeeds arrestasjon og fengsling, Naghmehs avgjørende og dyptgripende beslutning om å fortelle den mørke sannheten om ektemannens skjulte overgrep og karakter. Den beskriver også hvordan mange tidligere støttespillere vendte henne ryggen som følge av dette – og du får bli med inn i hennes nye liv som talsperson og forkjemper for utsatte kvinner og barn.

Gjennom frykt, overgrep og tap har Naghmeh oppdaget sin sanne identitet i Kristus, den beskyttende omsorgen Gud har for sine barn og gleden over å få være med å dele Hans kjærlighet og legedom med andre.

«Da det gikk opp for meg at jeg var et offer for overgrep fra min ektemann, sto jeg igjen med en håndfull knuste drømmer, men ikke med en knust framtid. Mitt feilaktige selvbilde smuldret opp, men helbredelse og helhet fant vei inn gjennom mine sår, slik lyset siver inn gjennom sprekkene i en forlatt og forfallen bygning.» – Naghmeh Abedini Panahi