Fra 1971 til 1974 arbeidet Kjartan Slettemark med en serie som senere er blitt hetende Nixon Visions. Portrettet av den amerikanske presidenten Richard Nixon ble brukt som gjennomgangsfigur i performance, maleri, politiske aksjoner, workshops og sosiale happenings på en måte som både var radikalt nyskapende og sterkt provoserende. Boel Christensen-Scheel undersøker hvordan Slettemark i Nixon Visions bryter ned motsetningen mellom liv og kunst til en performativ eller .bred. estetikk der estetikk, personlig følelsesliv, politiske ytringer inngår i en sameksistens. Nixon-serien kan forstås som en protest og en personlig reise for Slettemark; en reise hvor han identifiserer seg med mennesket Nixon og bruker kunsten som en iscenesettelse av egen persona og ambivalente forhold til makt. Forfatteren leser også Nixon-serien i forhold til det Felix Guattari kaller en schizoanalytisk subjektforståelse, og ser på hvordan Nixon-serien bærer bud om en neo-eksistensialisme i kunsten, dvs. en flermodal og åpen kunsterfaring som vender seg mot selve livet i dets kompleksitet.