Kirkelig Fornyelse ble nedlagt 8. januar 2017. I denne boken beretter bevegelsen sin egen historie, som motkultur i åndelig, liturgisk, kirkemusikalsk og kulturell innsats. At det i landets kirker i dag benyttes prosesjonskors, at flere enn presten ikles liturgiske klær, at det synges bibelske salmer og halleluja-vers med evangelieprosesjon, og at praksisen med tidebønn har vokst fram i ulike menigheter, i husfellesskap, i grupper og familier - få oppfatter det nå som upassende, sært eller 'for fromt'. Hvem hadde trodd det på 80-tallet? Og hvem hadde trodd at landets prinsesse, statsminister, kulturministre, Fritt Ord--direktør og andre framtredende eksellenser skulle vandre i fotsporene til nokså uglesette høykirkelige kvinner, som pilegrimer på Olavsleden, nå som den er blitt 'allemannseie' som merket pilegrimsled med store offentlige bevilgninger! Og hvor ble de siste ti-års liturgiske og kirkemusikalske blomstring her i landet sådd? «Record what happened - and why!» Det var en tidligere anglikansk biskop, trofast gjest ved det årlige kirkestevnet på Gran, som kom med dette rådet - til Bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse, populært kalt KF. Så derfor foreligger her, et par år etter sin nedleggelse, KFs 'selvbiografi' - Lex orandi, lex credendi - et historieskrift og en fyldig nekrolog over 50 år med engasjement for først og fremst Den norske kirke. I dag er det også mange andre kirkesamfunn som nyter godt av denne store gruppe hengivne kvinner og menn som KF har vært preget av. Som konservativ og høykirkelig bevegelse oppstod bevegelsen i en brytningstid for Den norske kirke. KF framholdt sammenhengen mellom «det vi som kirke er overgitt .en gang for alle. - og det livet vi er kalt til å leve som kirke og som troende mennesker.» For KF gjorde folkekirken i denne perioden ulike valg som førte bort fra den økumeniske overlevering. I dette erfarte bevegelsen å «kunne telle mange tapte slag.»