13 år, 10 måneder og 23 dager gammel kom afghaneren Mustafa helt alene til Norge og ble en «enslig mindreårig asylsøker». Bak seg hadde han opplevelser som norske barn heldigvis er forskånet for. Han hadde flyktet fra Taliban som seksåring, knyttet tepper da han var ni, vært skredder, jobbet i gardinverksted og laget jernmøbler. Han ville hjelpe mamma med penger til husholdningen, men selvom han jobbet og slet, ble han avspist med bare ei luselønn. Da han var knapt 13, fant han ut at han ville søke lykken i Iran. Men heller ikke der var det noe særlig penger å tjene, så han valgte å legge ut på den lange og vanskelige reisen mot Europa. Boka forteller også om en guttunge som hungret etter kunnskap, satset på skolegang og til og med gikk på engelskkurs på fritida. Det skulle vise seg å være fornuftig, både underveis mot Norge og, ikke minst, da han skulle lære seg norsk og bli integrert i det norske samfunnet. Mustafa møter også en god del mennesker, både mens han er på reisefot og her i Norge. Visst fins det noen dårlige eksemplarer av arten, men de som har gjort den unge mannen til den han er idag, er alle dem som har vist godhet.