Fremstillingen i denne boken - bind IV - i serien «Musikktenkningens historie» - knytter an der professor Ove Kr. Sundberg slapp tråden i forrige bind. Da - midt på 1700-tallet - var barokken som stilepoke allerede et tilbakelagt stadium. Fra et estetisk og generelt idéhistorisk synspunkt befinner vi oss fortsatt i opplysningstiden, men i en fase hvor etterligningsestetikken er i ferd med å bli erstattet av en uttrykks.estetikk. Her ligger kimen til en gradvis selvstendiggjøring av kunsten, som vi skal forfølge frem til slutten av 1800-tallet, og da med hovedvekt på musikkens særegne natur og den høye status den etter hvert skal komme til å få.

Med uttrykksestetikken i annen halvdel av 1700-tallet fulgte en grad.vis oppvurdering av musikken som gjør at den på 1800-tallet ender øverst på rangstigen blant kunstartene. Musikkens ordløse preg av dyp mening kommer mer og mer i fokus, en uutsigelig «poetisk» kvalitet som etter hvert tilstrebes i all kunstnerisk virksomhet. For flere av tidens berømte filosofer og dikterfilosofer - som Rousseau, Novalis, F. Schlegel, Schopenhauer, Schelling, Nietzsche - blir musikkens gåtefulle tiltale en spore til fornyet tenkning og erkjennelse med en tilsvarende mistenkeliggjøring av den «umusikalske» fornuften. I det hele tatt blir musikken en utfordring for menneskets forståelse av seg selv og den menneskelige tilværelse. Når det gjelder opptakten til romantikken - annen del av 1700-tallet - er fremstillingen i betydelig grad preget av fransk tenkning sam.tidig som det gis plass til en drøftelse av Kants og Schillers estetikk. For romantikkens vedkommende, hele 1800-tallet, er det utelukkende lagt vekt på en særdeles rik tyskspråklig tenkning.