Bjørn Westlie er et såkalt NS-barn: Faren var frontkjemper. Men der andre har gått langt i å forstå og forsvare foreldrene, svarte Bjørn med en total avvisning av alt faren stod for. Han ble til og med marxist-leninist - og fikk dermed etter hvert ikke bare farens historie og hans politiske holdninger å hanskes med, men også sine egne, om de aldri så mye var av motsatt fortegn.

Westlie gjør ikke seg selv til hovedperson i denne beretningen, skjønt hans egen historie klinger med som en sår undertone og noen ganger bærer hovedstemmen. Men dette er et flerstemmig verk. Vi får den nøkterne beretningen om inndragningen av jødiske formuer under krigen og den manglende erstatningen etterpå. Først med Westlies egne avsløringer i Dagens Næringsliv i 1995 ble det fart i arbeidet med å få den norske staten til å erkjenne sitt ansvar og gi økonomisk kompensasjon for det som ble konfiskert i krigsårene.

I et helt annet toneleie får vi den gripende fortellingen om den vesle Harry Caplan og hans familie, som drev manufakturforretning i Narvik da nazistene tok makten i Norge. De fleste av hans nærmeste endte i dødsleirene, men Harry klarte seg på nærmest mirakuløst vis. Og de møtes til slutt, de to - frontkjempersønnen og den overlevende jøden.

Spørsmålet om løgn og sannhet står sentralt hos Westlie: Hvordan skal man forstå David Irving og hans Holocaust-fornektelse? Og motsatt, så å si: Hvilken rolle spiller den såkalte "Holocaust-industrien"? I dagens situasjon tvinger enda et spørsmål seg frem med full tyngde: Hva slags legitimitet har den politikken som føres av staten Israel overfor palestinerne?