Midt på 1700-tallet, da forfattere og filosofer, særlig i Frankrike, hyllet vitenskapen, fremskrittet og troen på mennesket, oppnådde den ambisiøse Jean-Jacques Rousseau verdensomspennende berømmelse ved å hevde at fremskrittet er fordervende og at det er det menneskelige samkvem i seg selv som er opphavet til alt ondt. Opplysningsfilosofene overlot Rousseau til seg selv. Han ble opplysningens sorte får. Hvordan kan en slik tilsynelatende menneskefiendtlig filosofi ha dannet utgangspunktet for et av de mestselgende forfatterskapene i sin samtid og et av de mest innflytelsesrike bidragene til tankene om frihet og demokrati i våre moderne vestlige samfunn? Opplysningens sorte får byr på hele spennet i Rousseaus forfatterskap og den setter ham inn i 1700-tallets idéhistoriske kontekst.