Boken er Ski-Bergs doktoravhandling, hvor hun har undersøkt hvordan underliggende maktmekanismer (det vil si, diskurser, former for institusjonell makt og institusjonelle press) er koblet til institusjonell endring i høyere musikkutdanning. Er musikkstudenten en refleksjon av høyere musikkutdanning, eller speiler også høyere musikkutdanning sine studenter? De senere tiårene har forskere oppmuntret til institusjonell fornyelse i høyere musikkutdanning, ofte ved å fremheve viktigheten av å legge til rette for studentenes kreative utfoldelse. Implementeringen av sjangerfrie studieprogram er et eksempel på hvordan individualiserte praksiser som støtter studentkreativitet har dukket opp i høyere musikkutdanning. I takt med samfunnsendringer (som for eksempel økt globalisering og digitalisering) argumenterer musikkforskere nå for at høyere musikkutdanning må endre seg dersom dagens musikkstudenter skal bli godt nok forberedt på deres fremtidige kunstneriske virke i et dynamisk musikkliv. Men institusjonelle endringer kan finne på å kollidere med institusjonaliserte hierarkier i høyere musikkutdanning, typisk illustrert gjennom forskning hvor spenningsforhold mellom diskurser og grupper av institusjonelle medlemmer blir portrettert. I lys av dette, hvordan blir musikkstudenter og -professorer påvirket av spenningsfelt som utfolder seg i løpet av institusjonelle endringer? Og dersom spenninger skal bli forsonet gjennom institusjonelt arbeid, hvilke maktmekanismer dominerer dette komplekse landskapet?