«Til og med folk som gir fullstendig faen i kunst, kan ha det fornøyelig med å lese Tommy Olssons kunstkritikk. Det er ikke fordi han snakker om sex og rus, men fordi han på en eller annen måte, et sted mellom det å sjarmere damer, ruse seg på do på Kunstnernes Hus, og begå majestetsfornærmelser mot både dronning og prinsesse, klarer å formidle en enorm kjærlighet til kunsten gjennom sin egen menneskelige sårbarhet.»

«Nærværet i Tommy Olssons tekster blir ekstra tydelig i hans siste bok. [...] Den menneskelige intensiteten i teksten opprettholdes gjennom flere lag av spenninger, deriblant en konstant gnisning mellom kulhet og sårbarhet eller dødsdrift og begjær. Disse spenningene gir teksten en fin blanding av letthet og tyngde, som jevnlig vris rundt gjennom humoristiske utbrudd som er ganske unike i kunstkritikkens historie, vil jeg si.»