Norsk atten- og nittenhundretalls modernisering og demokratiutvikling har ofte blitt fortolket innenfor sekulære rammer. Men religion og religiøse aktører spilte sentrale roller i norsk nasjonsbygging, noe som kommer spesielt tydelig fram sett i et transnasjonalt perspektiv. Ved å forfølge ulike protestantiske impulser, aktører og transnasjonale nettverk ønsker forfatterne å bidra til ny kunnskap om forholdet mellom religion, sekularisering og modernisering i norsk historie fra 1840-tallet fram til 1980-tallet. Religionen som utforskes, er ulike former for protestantisk kristendom, men ikke bare fra et norsk statskirkelig ståsted. Tre av kapitlene analyserer ulike norske minoritetskristne perspektiv på forhandlinger om det religiøse og det sekulære blant annet vis-a-vis den lutherske statsreligionen. De resterende kapitlene indikerer hvordan norsk statsreligion i praksis var mer heterogen enn man gjerne antar, på bakgrunn av organisasjoner og aktørers tilknytning til det statskirkelige lutherske.

Boken analyserer hvordan mange norske kvinner og menn, uavhengig av klasse- og geografisk bakgrunn, ble påvirket av internasjonale, protestantiske strømninger. I framveksten av det moderne Norge både utfordret og fornyet disse strømningene statskirken, samtidig som de førte til opphevingen av statskirkens formelle livssynsmonopol. Strømningene inspirerte også til modernisering og profesjonalisering av helse- og sosialarbeid i nasjonens senter så vel som i periferien. Flere av kapitlene omhandler ulike aspekt av forholdet mellom kristen aktivisme og det som kan oppfattes som sekulær velferdspraksis i sosialhistorisk sammenheng.

Med forfattere fra fagfeltene teologi, religionsvitenskap, kirkehistorie og historie er denne boken et bidrag til dypere og mer nyanserte forståelser av det norske samfunnet i tidsperioden 1846-1986.