I vårt velferdssamfunn kryr det av frivillige og koordinatorer. I denne boken argumenterer Tellef Raustøl for at frivillige er nødvendig arbeidskraft for at ansatte skal få gjort jobben sin og for at sykehus og andre velferdsprodusenter skal nå sine mål. Raustøl har gjennom flere år studert organisering av frivillige på sykehus, i gjenbruksbutikker og festivaler. Hans påstand er at bruken av frivillige i det norske velferdssamfunn vil øke. Det vil med andre ord bli langt flere av dem, og Regjeringen ønsker dem velkommen inn i varmen. I dag er frivillighetsfeltet en skjør virksomhet. Feltets aktører opptrer i ulike sektorer. Noen mener at frivillige organisasjoner er den egentlige arena for frivillig arbeid. Forfatteren mener frivillige organisasjoner er en av flere sammenhenger som frivillige kan tilhøre. Frivillige finner vi i dag i et mangfold av kontekster. Mangfoldet må bevares og videreutvikles. Utviklingen reiser en rekke spørsmål. Hvor går grensen for bruk av frivillige? Hva bør være grenseflaten mellom frivillige og ansatte på sykehus? Hvordan bør frivillige som helt nødvendig arbeidskraft organiseres? Hva bør virksomheter tilby frivillige når de er en nødvendig arbeidskraft? Vil frivillige vil gå inn i det regulære arbeidsliv og erstatte noen etablerte lønnsyrker eller forbli et supplement til dagens tilbud. Fra flere hold rapporteres det om at frivillige får ulike former for kompensasjon. Er dette signaler om en ny organisasjonsform? Hvordan bør koordinatorrollene på sykehus og i gjenbruksbutikker videreutvikles? Konklusjonen er at vi ikke lenger kan argumentere for bruk av frivillige ensidig ut fra frivilliges behov for å bli engasjert og involvert. Begrunnelsen for bruk av frivillige må også knyttes til virksomhetens produksjonsbehov.