Bjørnstjerne Bjørnsons dramatikk har i vår tid havnet i glemselen, mens Henrik Ibsens stadig spilles og leses over hele verden. I denne boken gjenleser Frode Helmich Pedersen Bjørnsons samtidsskuespill og viser at de fremdeles er forbausende friske og skarpe. Han tar utgangspunkt i den tidligste mottagelsen av disse skuespillene i aviser og tidsskrifter og dokumenterer at Bjørnson i sin egen samtid var en minst like forargerlig og brysom skikkelse som Ibsen var. I tillegg presenterer han en rekke tolkninger av disse stykkene, hvor deres betydelige litterære og idémessige rikdom løftes frem og diskuteres. Bokens hovedtese er at det «urene» ved Bjørnsons diktning ikke bør anses som en svakhet, men snarere er uløselig forbundet med disse skuespillenes grensesprengende litterære kraft.