Man skal være død for å få en gate i oslo oppkalt etter seg, og de døde har ikke selv valgt å få navnet sitt på gateskiltene. Det er grunnen til at denne boka handler mest om de levende, politikere og andre, som opp gjennom historien har valgt gatenavn i byen vår. Oslos ca. 2700 gatenavn hører til det man gjerne kaller byens kollektive minne. Men den historien som nedtegnes til dette minnet blir skrevet ut fra det som til enhver tid er rådende politiske strømninger, og ikke ut fra hva som objektivt kan regnes som de viktigste minnene i byens historie. Hvis vi vil se nærmere på bakgrunnen for navngivingen for å forstå den skjeve historien som gateskiltene forteller, må vi avdekke hvilke politiske vinder som blåste da navnet ble gitt, og hvordan debattene som sto om navnevalgene kan høre hjemme i et større bilde. Oslos politiske liv har også vært en del av strømningene ellers i verden, basert på de store ideologiene. Blant gatenavnene .nner vi uttrykk for ideer som konservatisme, nasjonalisme, arbeiderkamp, sosialisme, kvinnekamp og kollektivisme. Ideologiske verdier ligger ofte like under over.aten i de lokalpolitiske debattene om byens navn. Historien bak Oslos gatenavn blir derfor også en fortelling om byens egen idéhistorie.