Inntil midten av 80-årene hadde norske terapeuter bare spredt erfaring med behandling av incestutsatte. Antallet pasienter som fortalte om incestovergrep begynte imidlertid å øke dramatisk. Situasjonen krevde nye behandlingstiltak og nye samarbeidsformer. Det ble utviklet nye avdekkingsmetoder og nye samarbeidsformer. Blant de svært viktige temaer boka tar opp, er spørsmålet om hvorvidt incest representerer en særegen skade som krever terapeutisk tilnærming eller om ulikhetene innenfor gruppen er så store at det ikke er noen grunn til å vie dette problemet særskilt oppmerksomhet.