I denne boka tegner John Brumo et nytt bilde av den norske litterære modernismen. Brumo viser hvordan den norske modernismen vokste fram i en tid der det norske samfunnet gikk gjennom store endringer, og hvordan forfatterne beskrev en ny, moderne virkelighet dominert av fenomener som fotografi, radio, bil, tv og datateknologi. Der tidligere framstillinger har sett den norske modernismen som en importert stilart, viser Brumo gjennom nærlesninger av de største norske modernistene hvordan de formet ‒ og ble formet av ‒ sentrale brytninger i det raskt endrede samfunnet de levde i.

Boka er bygget opp som en artikkelsamling som veksler mellom dypdykk i enkeltverk og kartlegging av de bredere historiske rammene som har lagt føringer for framveksten av den norske modernismen. Samlingen tar for seg arbeidene til sentrale forfattere som Sigbjørn Obstfelder, Rolf Jacobsen og Kjartan Fløgstad, men løfter også fram mindre kjente og til dels forsømte navn som Rolf Stenersen, Sverre Udnæs og Marie Takvam.