Den unge Henrik Ibsen var nasjonalromantiker, og denne boka undersøker den nasjonalromantiske delen av dramatikken hans - fra Kjæmpehøien i 1850 til Brand" og Peer Gynt i 1866 og 1867. Undersøkelsen er idéhistorisk, og følger endringene i den unge dikterens framstilling av mennesker, historie og natur - sett i forhold til nasjonen: Hvorledes er den norske "nasjonalkarakteren" blitt til, hvorledes former "nasjonalkulturen" på ulike historiske trinn folks holdninger, handlinger og følelseskonflikter, og hvorledes preges nordmenn i fortid og samtid av naturlige og usynlige makter?

Men dramasjangerens konfliktstruktur fører også til at de nasjonalromantiske posisjonene problematiseres. Og gradvis undergraves bildet av menneskene som "nasjonale subjekter". Menneskesynet endrer seg: nasjonal kollektivisme erstattes av søkende individualisme.

Ibsens tematikk i den nasjonalromantiske delen av forfatterskapet er forholdet mellom nasjonal identitet og individuelt ansvar. Dette er en problematikk som bare er blitt mer og mer aktuell i hundreåret etter Ibsen, og det er tankevekkende å følge denne dramatikkens skeptiske gjennomlysning av nasjonalitetsideene i ei tid da det nasjonale for de aller fleste ennå stod for noe progressivt og demokratisk.