«Djønne byr i denne, som i den forrige romanen, på en tur til helvete på første klasse … Djønne er rett og slett en strålende skildrer av norsk natur. Men så var det dette mørke menneskesynet. Har vi å gjøre med en form for naturlyrisk ‘black metal’? … Hvem hadde trodd at groteske slektssagaer skrevet på litt gammeldags nynorsk var den nye sideren?»
