[Ingvill Kjærstein har] eit uvanleg godt språk, som mang ein debutant kan misunne henne. Det er presist, det fangar detaljen, har blikk for det komiske i dei små situasjonane, og det formidlar kunnskap om daglegliv i Japan i bisetningar. Og ettersom språket er sjølve grunnlaget for ein forfattar, er det all grunn til å følgje Kjærstein vidare i forfattarskapet.

Det er nettopp i språket Kjærsteins styrke ligger, i de mange klare bildene og den vakre flyten.

Cathrine Krøger, Dagbladet

Historia ... er umiddelbart fengande og går føre seg i eit fysisk og emosjonelt landskap ein ikkje så alt for ofte har kunna lesa om i norsk skjønnlitterær samanheng.

Kjærstein faldar ut forteljinga i ein svært god prosa ... Legg til at Kjærstein også leikar seg med førestillingar om det eksotiske, og utanfrå-blikket på stadar, enten det er Sykkylven eller Kyoto, (...) så bør det vere klart at dette er ein rik debutroman.

Kjærstein en debutant som gjør seg språklig flid i et dagbokaktig format, … At handlingen foregår i Japan gir en underliggjørende effekt. … Ingvill Kjærstein er stilsikker og selvironisk på vegne av sin mistilpassede protagonist. Hun skaper fin komikk

Ingvild Økland, Aftenposten

På svært effektivt vis skriv Kjærstein fram eit annleis og framandt romanunivers, og som lesar vert eg nyfiken og har lyst til å verta verande.