Denne boken heter City. Jeg er klar over at etter Seta ( Silke, Aschehoug 1997 ) ville det vært bedre å finne på noe som lød litt annerledes. Men denne boken er bygd opp som en liten by, som ideen bak en by. Jeg ville gjerne at tittelen skulle fortelle det. Nå gjør den det.

Fortellingene er bydeler, personene er gater. Det øvrige er tid som går, trang til å reise og behov for å iaktta. Jeg har reist i City i tre år. Leseren kan følge samme vei som jeg om han eller hun så ønsker. Det er det fine, men også det vanskelige med alle bøker : kan man reise i et annet menneskes reiser?

For orden skyld skal jeg få nevne at jeg for første gang har skrevet en bok som iallfall delvis foregår i vår egen tid. Her finnes biler, telefoner, busser, ja til og med et fjernsynsapparat, og et sted er det en mann som selger en camoingvogn. Datamaskiner finnes det ikke her, men det fikser jeg nok en vakker dag. For øverig har jeg pustet ut etter strevet gjennom å tegne noen bydeler som skjener litt bakover i tiden. I den ene er det en fortelling om boksing, i dampradions dager. I den andre er det en western. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en western. Det er svært morsomt og samtidig svært venskelig. En sitter hele tiden og lurer på hvordan pokker en skal klare å skrive den avsluttende revolverduellen.

Når det gjelder personene . gatene . er det litt av hvert å ta av. Her er det en som er en kjempe, en som er stum, her er en barber som klipper folk gratis hver torsdag, en general i Forsvaret, mange professorer, folk som spiller fotball, en svart guttunge som spiller basketball og alltid scorer. Folk av det slaget.

Her er en liten gutt som heter Gould, og en jente som heter Shatzy Shell ( ingen tilknytning til han med bensinen).

Jeg kommer til å savne dem.