Sersjant i det Kanadiske ridende politiet, James Kent, lå hardt såret på sykestuen i Athabasca og ventet på å dø. Før han ble lagt inn var John Barkley blitt myrdet, og siden Kent allikevel måtte dø, tok han skylden for mordet på seg, for å redde en gammel venn som ble mistenkt. En mann som en gang i tiden hadde reddet hans liv. Men så plutselig kom legen og fortalte at han ikke skulle dø likevel. Han hadde tatt feil. Kent ble helt vill av lykke, for han hadde hatt vanskelig med å ta avskjed med Nordlandet. Samme da kom sjefen for N-divisjonen, inspektør Kedsty og meddelte ham at han var under arrest. Da gikk det opp for Kent at politiet trodde på tilståelsen hans og at det ville bli vanskelig å få dem til å forstå at han hadde løyet. Han ble kald der han lå. Han kunne visst like godt ha dødd, for nå ble han dømt hvordan han enn snudde og vendte på det. Fikk han ikke dom for mord, ville han bli satt inn for mened og kastet ut av korpset. Svetten stod ham i pannen. Her var det bare ett svar: Flukt!