I Astri Kleppes diktsamling er det et dikt om den store matematikeren Gödel, han som i 1931 endret vårt verdensbilde, og endte sitt liv med å sulte i hjel. Fordi han ikke stolte på noen, og det å ta inn mat, omverden, er truende.

Temaet for disse diktene er skogens grønne mørke, skogens grønne lys, spenningsfeltet mellom hagen og skogen, mellom jeget og omverden. Det handler om at vi er materie, og at materien er oss. Vi kan snakke om materien, vi kan spise den. Men vi kjenner ikke at vi er materie. Vi er ikke engang biologi. Kanskje er vi språk.

Hør forfatteren lese dikt fra "Den gangen vi var skog": Himmel

Søndag, Geneve

At vi var skog En rød tråd i samlingen er at kunnskap eksisterer. Og at det å ville forstå - å lete, herme, ta til seg - kanskje er det samme som å elske.

Når skal noen endelig vise

verden?

Hvis du sender meg en e-post

må du skrive på et språk jeg kan

- for det er opp til deg

at jeg forstår. Men ingen, ikke

engang Gud

har ennå sendt oss dette brevet

som vi lengter etter, guder

vil noe annet, gjemt

her under bregnene der marken lukter kalk

De er fra tiden da de store trærne vokste vilt

i hagen vår, den gangen

den var grønnere, den hagen der du bar meg, mor

og ga meg eplet, det var honninggult og rundt

som en planet

Og denne vinterlige jord

var det jeg rakte ham til slutt, en gullball

som vi lekte med i skumringen

i hagen, vi var unge, små, amfibielike, og det store

treet bugnet under epletyngden, flodbølgenes

aller siste dag