Holmås kan sin kulturhistorie og spenner opp et bredt lerret fra en tid og et landskap, miljø og mennesker som ikke akkurat er overrepresentert i norsk samtidslitteratur. Og han gjør det godt.

Holmås er en dreven forteller som allvitende vandrer inn og ut av ulike blikkpunkt og perspektiver, veksler mellom høyt og lavt, episk og episodisk, det lyriske og det eventyraktige, anakronismer og en bevisst bruk av klisjeer, og i den løpende prosa, dialogene og brevvekslingene mellom romanpersonene legger seg tett på datidens språk og stil. (…) Det er godt gjort. Holmås får sagt mye forstandig om utenforskap og ensomhet, fordommer, ung kjærlighet, sorg og svik.

Romaner er først og fremst formidling av historier og Stig Holmås er en historieforteller av rang … «Der gresshoppen aldri synger» er en slik bok. […] En sterk, svært sterk, historie som river og sliter i en. […] Historien er så viktig at fra meg får den en klokkeren femmer.

Viktig fortelling om å være hørselshemmet i Norge.

Fartein Horgar, Adresseavisen