«Dette er tiden i G. Den renner. Den suger alt til seg så det forsvinner. Store hendelser og mindre store hendelser, et barn som lærer å gå, en kjele med kjøtt som settes til avkjøling på en trapp, en hund som kommer forbi og vipper lokket av. Alt dette fanger tiden opp i seg. Innimellom blir den for full av det. Innimellom må den slippe noe fra seg. Det er dette som er det rareste. At det noen ganger kommer en tynn stråle som ikke hører sammen med noe, rennende gjennom det hele og inn i det som er nå. Sa jeg at dette er en historie om å synke. Jeg sa det. Og om vann» G er en dal som liksom flater ut på hver side. Nederst i G er en stor brun bygning hvor fyllikene pleide å bo, midt i og utover mot kantene ligger enkle eneboliger ment for arbeidere og funksjonærer, øverst er skogen med dammen. Det var fars far som bygde huset denne fortellingen dreier rundt. Her vokste hovedpersonens far opp, her vokste hun opp selv. Huset har to etasjer. Oppe har det en gang bodd en predikant, men vekkelsen som i sin tid skylte over G, er for lengst glemt. Faren forsvant for mange år siden. Nå er moren også borte, og hovedpersonen vurderer å dele av tomta og selge unna. Hun oppsøker kommunen og en arkitekt, de tegner streker på et kart og måler opp tomtegrenser. Det ser ikke bra ut. «Dette er G» er en roman om den kraften som trekker i alle ting. Det handler om å synke, men like mye om å flyte opp igjen og komme til syne i nye former. Med stor følsomhet og en særegen, lavmælt humor legger Inghill Johansen frem en eksistensiell kjernesak: den svimlende følelsen av at ingenting kan holdes fast.