Olav Fangels oppfinnsomme og vinglete debutroman om selvbildet til generasjonen som vokser opp på internett, holdes oppe av et empatisk, humoristisk og overskuddspreget språk.

Stilen er fiks og fabulerende på en gøyal og samtidig intellektuell måte som kan minne om Gunnhild Øyehaug. (…) Som bidrag til samfunnsdebatten er «Embrik i høyere oppløsning» nærmest for en dystopi å regne – til tross for sin sprelske form. Foreldreopprøret, kunnskapsministeren og bekymrede medievitere har fått en frisk roman i sin portefølje.

Ingunn Økland, Aftenposten

«Embrik i høyere oppløsning» har på papiret mye til felles med et dusin andre oppvekstskildringer, men Fangel skriver med en inkluderende lekenhet som gjør romandebuten hans passe egenrådig. Tonen er kledelig nedpå, og står i stil med Embriks åpne og vennligsinnede tilnærming til verden. (...) den fordomsfrie skildringen av Embriks prøving og feiling gjør den vel verdt å lese.

Ein gjer lurt i å merka seg namnet Olav Fangel, for han har skrive ein original roman om den botnlause einsemda i ei verd der teknologien, under illusjonen om å knyta folk saman i nettverk, har gjort kvar og ein meir til ei aude øy enn nokon gong før.

I en naivistisk og leken prosa som kler de unge karakterene godt, får Fangel frem ungdommens selvhøytidelighet og blodige alvor. (...) Setningene halser avgårde, i enkelte partier føles det som å miste pusten. Det er friskt, men tenderer mot å bli slitsomt. Flaks for Fangel at tenåringer er jævlig slitsomme. Å tilbringe 230 sider oppi hodet på en av dem, er en god og troverdig påminnelse på det.

Olav Fangel [viser] sin språklige egenrådighet i en kvikk tone idet han behandler livet til hovedpersonen alt kretser om – Embrik – fra han er barn til ung mann. (...) Fangel har et rikt språk og en særegen skrivestil, og det er innimellom svært morsomt når de unge nerdene kommuniserer med gaming-fraser og filmvisdom