"Alle sitteplassene på båten var tatt, men gutten som solgte billetter laget et ekstra sete til meg av tau og stråmatter. Sånn var det å være høy, blond og enslig kvinne i Brasil: Man ble vartet opp. – Obrigada, takket jeg, og satte meg ned idet vi la fra land. Ryggen formet seg etter ripa. Jeg var avslappet etter fire dager på øya Ilha Grande, langt unna menn med grove hender, skrukkete hud og dårlig ånde. Jeg hadde dratt hit for å rense meg. Bodd i telt, spist frukt fra trærne, dusjet i fossefall og døset på øde strender. I bagen lå en datamaskin. Jeg reiste med et svakt håp om å klore ned en roman, men hadde dessverre skrivesperre. Det var ikke mobilen som forstyrret meg, den lå gjemt i en sidelomme. Folk som maste, sendte kjipe meldinger og forlangte kjappe svar på mail, fikk ikke ødelegge ferien. Men da vi tøffet inn mot Angra dos Reis, sjekket jeg den. Telefonen hadde fire tapte anrop fra Bruna og en melding. DU MÅ RINGE MEG!"