Britt er sint. Hun er sint fordi hun ikke lever et annet liv. Og hun er sint fordi hun ikke vil leve et annet liv. Hun har nettopp skjelt ut datteren, ektemannen og alle vennene deres. Som egentlig er hans. Og det føltes godt.

Nico er tilsynelatende Britts motpart. Ikke sint. Ikke tynget ned av forpliktelser. Ikke etablert. Ingen familie. Likevel digger hun Britts raseri.

Faen, faen, faen handler om de forventninger en kvinne kan tillate seg å ha til livet, og de begrensninger til det samme som ennå ligger nedsunket i kulturen vår. Det er på høy tid å rase. Og rive ned. Og bygge nytt.