Med romanen Far elsker Fedrelandet rører forfatteren og oversetteren Turid Nystøl Rian ved nok et betent og uleget sår fra krigens tid: behandlingen NS-barn ble utsatt for. Gjennom en dyptloddende og usentimental skildring av et av disse barna stiller hun på ny det ubehagelige spørsmålet vi alltid vil mangle svar på: Hvordan kunne vi . også vi . la krigens hat gå ut over barn? Far elsker Fedrelandet foregår i Oslo og Horten det siste krigsåret 1944/45, og skildrer en familie i sterk splid med seg selv. Farmor på Horten er tysk, den ene av hennes tre sønner er NS-sympatisør, de to andre motstandsmenn. I sentrum for fortellingen står seks år gamle Ylva; krigen og motsetningene mellom de voksne oppleves gjennom hennes øyne. Som datter av en far som støtter Quislings samarbeidsregjering, blir Ylva et vergeløst offer for krigens mekanismer og lider under omgivelsenes fiendtlighet og mobbing. Som en klangbunn i romanen ligger Hjemmefrontens såkalte isfront-parole, sanksjonert av London-regjeringen, som påla .gode nordmenn. full sosial utstøtelse av NS-folk og deres familier, inklusive barna. Isfronten, som i praksis innebar statsautorisert mobbing av barn, rammet NS-barna meget hardt under og ikke minst etter krigen. 60 år etter kan man trygt slå fast at disse barnas skjebne er underbelyst i norsk litteratur. Med Far elsker fedrelandet har Turid Nystøl Rian tatt et stort og modig skritt for å bøte på dette. Hun gir på én gang et sterkt portrett av det merkede barnet og et overbevisende, detaljrikt bilde av hverdagslivet slik det artet seg i krigens siste fase. Selvsagt er det preget av uvisshet, frykt og nød, men rommer samtidig forløsende innslag av humor og varme som gjør det mulig å overleve også for den utstøtte. Romanens styrke ligger nettopp her: den tegner ikke et forenklet svart-hvitt-bilde av krigens fronter i Norge. Dens ærend er verken å glorifisere eller demonisere, men å vise hva krigen gjør med dem som rammes hardest, og som utgjør også dagens krigsarenaers talløse uskyldige ofre: barna.