Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste morgenrute.

Unni kjenner likevel igjen det hun ser, hun vet hvordan et helt vanlig liv ser ut når det nettopp har gått i stykker.

Stemmen igjen, spør om jeg trenger hjelp, jeg tror jeg gjør det, men til hva? Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre? Det er nesten sommer, det er lyst ute, hva er klokken? Nå kjenner jeg at det er kaldt, eller kaldere. Jeg har ikke jakken på. Jeg prøver å se den for meg et eller annet sted, over en stol, på gulvet, jeg vet ikke.

Jeg vet bare at uten jakken dør jeg.