Lydia Davis skriver kortprosa med høy grad av gjenkjennelsesverdi og et høyt språklig nivå. Tekstene kan bestå av én setning. Eller de kan over flere sider utforske kaoset som oppstår gjennom små forstyrrelser i den daglige rutinen. Fortellingene kommer i form av klagebrev, i form av utdrag fra Flauberts korrespondanse; de er inspirert av forfatterens

egne drømmer, eller av drømmene til vennene hennes. Det som ikke varierer er kraften i hennes presise prosa.

Davis er en skarp observatør. Hun har et skjevt blikk på verden som gir en morsom, gripende og forfriskende leseropplevelse. Tekstene hennes føles alltid som en oppdagelse av det mystiske, det fremmede, det fremmedgjørende og av det uventet fornøyelige.