Snøen laver ned og legger seg som et nydelig, hvitt teppe over Horten. Stillheten senker seg, og skumringstimen kommer med sine vakre blåtoner. Men den tunge snøen gjør det vanskelig å ta seg frem, og klær og støvler blir så våte at kulda setter seg i marg og ben. Nora kjemper seg sliten og trett gjennom snøen. Med ett kommer kaptein Turner ridende forbi – årsaken til all elendigheten. Til tross for hennes protester insisterer han på å følge henne hjem, og han løfter henne opp på hesten, før han setter av gårde mot Løvøya. «Slapp av, det er ingen som ser oss,» sa han og trakk henne tettere inntil seg. Den lille avstanden forsvant, og Nora kjente hårene reise seg på kroppen. Hun prøvde å kjempe seg bort fra ham, men merket snart hvordan varmen fra kroppen hans nådde hennes. Hun var så kald at hun ikke klarte å stå imot. «Ikke vær redd, jeg slipper Dem ikke,» sa han inn mot øret hennes.