Malin må gjemme seg for myndighetene, og når de kommer til Nikolakirken, går hun i dekning i den gamle gravkrypten. Omgitt av gamle knokler, hører hun med ett lyder.

Hun klarte ikke å rikke seg en millimeter. Alt hun våget, var å lyse med lykten. Lyse opp de svarte krokene for å se etter et levende menneske som kunne snakke. Men her nede var det bare eldgamle levninger av mennesker som hadde levd før. Ingen kunne snakke. De døde hadde ingen stemme. Hun måtte ha hørt feil. Det var innbilning Med ett hørte hun det igjen. Noe som raslet.

«Jomfru Malin …» hørtes det fra mørket et sted.