"I stedet for å reise kan man bli på kontoret og se for seg hva som kan ha skjedd. Har du lest om en klemulykke så har du lest om mange, spre dem utover, bruk det du har. Et lem kommer i klem, personskade, behandling, ute av arbeid, ferdig. Det er uansett ikke plass til å skrive så omstendelig om omstendighetene, det er heller ikke tid, ved å tolke meldingene spares både tid og penger, slikt settes pris på, så lenge hendelsen føres inn, så lenge jobben blir gjort." Kvinnen som er hovedperson i Marie Landmarks debutroman "Hendelser uten navn", jobber med å undersøke arbeidsulykker på fabrikker og skipsverft. Hun bor i sin egen, luftige leilighet som hun forsøker å fylle med grønne planter. Hun trives på det velordnede kontoret sitt. Bak seg har hun en rekke flyktige relasjoner til menn. Etter en ulykke på et verft på Vestlandet, der rapportene om hva som hendte spriker, blir hun sendt til ulykkesstedet for å utføre tilsyn.

Språket i denne romanen har et stort register, fra poetisk og billedlig til byråkratisk, rapporterende og minutiøst beskrivende. Forfatterens sans for det motsetningsfylte og disharmoniske finner man igjen i innholdet, som i kontrasten mellom beskrivelsene av groteske arbeidsulykker og skjønnheten i det industrielle landskapet med sine ferger, dokker, fraktskip og kraner. "Hendelser uten navn" er en roman om isolasjon og utenforskap, om å holde andre menneskers virkelighet på avstand og samtidig distansere seg fra seg selv, i en verden der ansiktsløse fremmedarbeidere trekker det korteste strået.