«Jeg er Hanna. Jeg har tre mødre. Jeg liker Kråka bedre enn Nattfugl. Kråka og jeg har mange hemmeligheter sammen. Nattfugl er så stille. Alt blir så stille i huset når det er hun som er der. Alt lister seg. Lampene lyser svakere. Ovnene blir kalde. Alt lytter. Nattfugl sitter på soverommet sitt. Gardinene er for og vinduet lukket, det kan jeg se på lang avstand når jeg kommer, og da vet jeg det er Nattfugl som er inne […] Kråka blunker fort med øynene og ser snart hit, snart dit, men det ligger en latter på lur i øyekroken som jeg liker. Tullejenta, sier Kråka, dansejenta, tullejenta, kom så danser vi. Og så gjør vi det, enda det er sent på kvelden, og jeg er oppe enda, men det gjør ingenting, sier Kråka. Vi kan ikke alltid være fornuftige, vi må leve litt tullejenta, dansejenta, det er vår hemmelighet, ikke sant, sier Kråka. Kråka og jeg har mange hemmeligheter sammen.» Men best liker Hanna mamma. Mamma med rolig stemme ved dreieskiven, mamma som elsker skogen og alt som vokser. Hanna trekkes mellom lojaliteten til moren, og farens ønske om at alt skal være ryddig og greit. Sine egne vanskeligheter med venninnene må hun holde for seg selv for at ikke noe forferdelig skal skje.

Vi treffer Hanna igjen som voksen, i det hun kommer tilbake til barndomshjemmet etter morens død. Hun har en voksende følelse av tvil, en tvil som til syvende og sist må føre til et oppgjør med faren.