Romanen "Ingen tårer i Moskogaisa" skildrer et av de første industriprosjektene i samiske områder, i Birtavarre-fjellene nord i Troms (1898-1919). Vi følger Enok, en ung samisk-finsk gutt som kommer bort fra moren sin på det store markedet i Skibotn, blir tatt hånd om av et barnløst læstadiansk par som lever i fattigslige kår, og som vokser opp til å bli gruvearbeider i Moskogaisa, den største av gruvene i Birtavarre. Et helvete på jord, ifølge tilreisende gruveslusker som kom langveis fra, men betalingen var bedre enn på Røros, i Killingdal og Sulitjelma. Odd Marakatt Sivertsen, samisk-kvensk billedkunstner og forfatter, fører oss inn i et konfliktfylt samfunn. Strenge læstadianere, tro mot de religiøse utlegningene til presten og botanikeren Lars Levi Læstadius, også kalt for "Guds svøpe over ødemarken", sto mot den frilynte og barske sluskekulturen. Men de sosiale og økonomiske forhold tvang bygdas samer og kvener til å trekke fiskebåten på land og la jorden ligge brakk, fordi penningen satt løst hvis de gikk inn i gruvene for å utføre arbeid under primitive forhold og med fare for eget liv. Lite er tidligere skrevet om gruveindustrien i Birtavarre, så med denne bevegende romanen har Odd Marakatt Sivertsen også utført et historisk nybrottsarbeid.