Vidar løftet varsomt Åsas hake og så henne dypt inn i øynene. – Du både kan og skal redde deg selv og kvinnene, sa han. – Det er bare du som kan greie det. De andre følger deg, og barna gjør som deres mødre sier. Vi har ventet lenge nok. Du må gå. Nå! Krigerne kan komme når som helst.

Åsa lot all skam fare. Tårene rant fritt. Hun gråt som et barn og kastet seg inntil Vidars trygge bryst. Hun kjente kinnet hans mot hodet sitt. Han holdt henne hardt.

– Hvis det hender noe så vi ikke treffes mer i dette livet, Åsa, så skal du vite at lille Teival og jeg venter på deg i det store langhuset der oppe blant skyene.

- Hvis du ikke er her lenger når vi kommer tilbake, tar jeg dødens urt og følger deg, hulket hun.