Tiden er stadig i endring, dagene blir kaldere og lengre, og det er visstnok klimaets skyld. Eller Mikkels. Maija får det fortsatt ikke til å rime, at svigerfaren hennes kan ha så mange liv på samvittigheten. Men hvordan blir man en morder? Av avmakt? Av desperasjon? Fordi han mistet en bror da han var elleve år gammel? Eller fordi han i alle år har forsøkt å skjule hva som egentlig skjedde med tømmerlaget? Og hvordan blir man ond? Av forfengelighet? Av kjærlighet? Fordi isen gir etter? Eller fordi man møter en gullsjakal i skogen? Folk flest har kommet seg videre, men for Maija er det umulig å glemme. For var hun ikke på et vis selv skyld i Hendelsen? Kunne hun ikke ha stanset ham? Det eneste hun kan håpe på er korte avbrekk fra skyld og skam, sledeturer med hundene hvor hun forsvinner i det hvite og bare er til, underveis og fortsatt i live.

I annet bind av Olav Løkken Reisops trilogi fra Hurdal, Jeppedalen, er Maija overlatt til seg selv og hundene – og til spørsmålene som hjemsøker henne: Var hun selv skyld i terroren? Kunne hun ikke forhindret det som skjedde? Hun blir nødt til å gjøre det umulige: endre fortiden, stanse undergangen.