Byen Jotapata lå i Galilea. Under det jødiske opprøret mot romernes overherredømme i 64-67 e.Kr. holdt byen stand i førti heltemodige døgn, før forsvarerne måtte gi tapt for keiser Vespasians overlegne krigsmaskin. I spissen for opprøret stod den unge presten Josef ben Mattias. Bare noen måneder etter nederlaget var imidlertid Josef en av Vespasians yndlinger, og han fikk lov til å smykke seg med keiserens familienavn, Flavius.

Romanen Jotapata er en beretning om svik, lagt i svikerens munn. Det er en beretning om svik, lagt i svikerens munn. Det er en beretning om hevngjerrighet og egoisme, og en skildring av en mann med en usedvanlig evne til å tilpasse seg en hvilken som helst situasjon for å redde sitt eget skinn.

Jotapata er en uhistorisk historisk roman. På samme vis som hovedpersonen sviker sin familie og sitt folk, sviker fortellingen sin sjangermessige konvensjoner, den slår sprekker, og inn gjennom sprekkene siver absurd-humoristisk anakronismer og frittflytende brokker fra tekster som hører helt andre steder og tider til.

Jotapata består av 99 essays fullstendig blottet for objektivitet. De handler om sin diktede historiske opphavsmann.