Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der. Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn. Når moren ikke sover, gir hun Charlotte nye fedre. Én av dem viser henne et glimt av at noe annet og bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far. Som tolvåring opplever Charlotte noe hun ikke har forutsetning for å ta innover seg. Etterhvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med stor avstand både til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?