Den delen av meg som sover, har en merkelig drøm, et lappeteppe av inntrykk. Jeg står i et rom fullt av levende bilder og jeg hører min egen stemme si: «Jeg er niende generasjon. Det står skrevet på håndleddet mitt.» Men når folk strømmet til og vil se, finner de bare mange gamle og nye arr, spor etter skarpe kniver og blad. Jeg ligger i en seng og skal dø.

*

Noe vakkert er knust, men du håper å lappe det slik at det kan bli enda vakrere enn før det gikk i knas. Slik er det også i romanen Kintsugi. Gjennom en rekke fortellinger – som rommer alt fra eventyrlige reiser gjennom naturen til innbrudd i hemmelige fengsler og frigjøring av fanger – lærer vi om en mulig forsoning mellom nybyggere og urfolk.

Kjærligheten overlever alt, sies det – religion, hudfarge, rase. Men kan vi elske skapninger som tilhører en helt annen art? Kan vesener med hale være noe annet enn dyr?