I hjørnet står faxmaskinen med en munn som overgår Mona Lisas. Telefonen på skrivebordet kan når som helst bryte ut i lyd. Døren til korridoren er aldri helt igjen, heller aldri vidåpen. Iblant kommer forskere til syne i åpningen, og det skjer at de kommer inn på kontoret, der jeg-fortelleren fyller en sekretærfunksjon. Han innretter seg stort sett etter begivenhetene, men arbeidsmoralen hans kan nok likevel fortone seg tvilsom. Daglig leder er utilpass med lokalene, sier rett ut at det er på tide med nye. Dette synet deles ikke av fortelleren. Han gjør seg sine tanker, og omgivelsene blir et springbrett for assosiasjoner og refleksjonsmønstre hvor andre deler av hans liv begynner å tre frem. Etter hvert som arbeidstiden tar slutt og han beveger seg ut av kontoret, begynner et annet arbeid. Da aner man at kontoret er en kontrollerbar sone i et liv der risikoen er høy, men hvor det likevel ikke er noe alternativ å sky den. Debutanten Gunstein Bakkes (f. 1968) roman Kontoret er en subtil studie i et sinn på bristepunktet, utført med en usedvanlig sikker beherskelse av så vel språklige som kompositoriske virkemidler.